"Kor i all verden?"

Når ein har ein blogg, så er ein på ein måte forplikta til å oppdatera. (det trur eg dei fleste kan kjenna seg igjen i?) Men eg har på ein måte frigjort meg frå denne forpliktelsen og sagt at eg berre bloggar når eg vil. Men kva med når eg vil men liksom ikkje heilt finn tid eller krefter til det? Dei gongene der alle innlegga berre forblir upubliserte og tørkar ut i meg? Og denne forpliktensen dunkar i bakhovudet mitt.

Eg hadde tenkt å skriva om inspirasjon, men så forsvant inspirasjonen(ironisk nok)
Eg hadde tenkt å skriva om familieturen til vakre Grand Canaria, men så var heimkomsten veldig mørk og kald og travel, plutselig. 
Eg hadde tenkt å legga ut ein ny sang, men så fant eg ikkje tida til å gjennomføra.

På ein måte er bloggverda ganske tilgivande, dykk hadde ikkje visst dette om eg ikkje hadde sagt det. Eg kunne ha pakka det inn i vakre ord og bilete som fekk folk til å sitta måpande å tenka " For eit vakkert liv!" Men det er ikkje greia mi.

Tingen med blogging, og spesiellt min blogg er at vil at den skal vera så virkelig som moglig. Eg vil visa dykk, ja, utvalgte delar av meg. Men ikkje berre positivt, heller ikkje berre negativt. Det må vera ein balanse her, slik som det må vera ein balanse ellers i livet. Ein må dyrka fram dei tinga som er verd bokstavane på denne sida. Og dei orda som er verdt tida di, når du les det. Men eg kan ikkje garantera nokon ting, eg er jo trass alt berre meg, Maria, som prøvar så godt eg kan.

Eg trur kanskje slike tankar kan overførast til nesten alt i livet. Sosiale medier; kva "forpliktar" me oss til å visa på facebook?
Eigentlig ingenting,
men eit profilbilete er vel ikkje så mykje forlangt?
Og kanskje planen for helga?
Helst nokre gullkorn frå barna?
Eller enndå betre! Barnebilete, kanskje ein video og?

Skal me visa berre positive dagar, og la verda skjelva i buksene over vårt perfekte liv? Eller skal me klaga og syta om snøen la seg, ungane som bråkar og om regninga var høgare en forventa?

Kva tenker du er ein sunn holdning til å dela livet på nett?

Kommentarer

  1. Maria, VELDIG bra reflektert innlegg! ELSKER å lese fra deg igjen. Det er mye som skjer denne høsten, og jeg har merka at det er veldig mange fler enn meg som sliter med stresset.

    Synes balanse er bra i alt. Man trenger ikke oppdatere facebook-statusen hver dag. Jeg synes det er finere å kunne oppdatere når det skjer noe større. "Jeg klare teorien!" "I dag reiser jeg til finland!" Sånne ting deler jeg, iallfall. Det er sånt familien vil holdes oppdatert på, og så slipper alle vennene å se useriøse oppdateringer som ikke har noe å si for andre enn meg.

    På bloggen vet jeg ikke lengre hva jeg gjør, heh. Tida løper liksom, på en måte, og jeg klarer ikke heeelt å henge med. Men jeg vil dele det som skjer i livet mitt. Og livet mitt er jo egentlig ganske bra. Jeg er en positiv person, og jeg prøver å tenke positivt selv om det som ikke er så fint - de fleste andre er motsatt, så da balanserer jeg den, jeg!

    Håper det går bra med deg, fina <3

    SvarSlett
    Svar
    1. takk for ein fin kommentar Siv! Eg lurar sånn på kva andre tenkar om desse tinga, så då blir eg glad når nokon vil sei meg kva dei tenker:) det går greit! :) du er god du!

      Slett
  2. Jeg synes mammaen min er flink til å dele ting på facebook - av og til fine ting, men som oftest er det ting som ikke gikk helt etter planen som hun skiver om på en morsom måte!

    SvarSlett
    Svar
    1. ja, humor er eit godt verktøy:)

      Slett
  3. Jeg er også enig i at en balansegang er bra, men kjenner at jeg ikke er så flink til å dele det som er trist og negativt uten at det blir selvmedlidende og litt sutrete. Jeg vil bli flinkere til å formidle dårlige dager med litt humor og ironi, kunne fortelle omverden at noen dager bare er kjipe, nesten så usannsynlig kjipe at det blir komisk, kunne le litt av det og komme seg videre.

    En annen ting jeg synes er bra, er når andre forteller om hvordan de går frem for å håndtere en vanskelig situasjon, det er lærerikt og løsningsorientert samtidig som det kommer frem at livet ikke bare er rosenrødt.

    Takk for fint innlegg, håper alt står bra til! : )

    SvarSlett
  4. Jeg er også enig i at en balansegang er bra, men kjenner at jeg ikke er så flink til å dele det som er trist og negativt uten at det blir selvmedlidende og litt sutrete. Jeg vil bli flinkere til å formidle dårlige dager med litt humor og ironi, kunne fortelle omverden at noen dager bare er kjipe, nesten så usannsynlig kjipe at det blir komisk, kunne le litt av det og komme seg videre.

    En annen ting jeg synes er bra, er når andre forteller om hvordan de går frem for å håndtere en vanskelig situasjon, det er lærerikt og løsningsorientert samtidig som det kommer frem at livet ikke bare er rosenrødt.

    Takk for fint innlegg, håper alt står bra til! : )

    SvarSlett
  5. Jeg er enig i at balanse er bra, men de gangene jeg prøver å skrive om noe vanskelig, blir det fort selvmedlidende og sutrete. Jeg vil bli flinkere til å bruke ironi og humor når jeg skriver om kjipe dager, noen ganger er det så usannsynlig kjipt at det nesten er komisk. Trene meg på å kunne le litt av det og komme meg videre.

    En ting jeg liker godt, er når andre skriver om hvordan de håndterer vanskelig situasjoner. Det er lærerikt og løsningsorientert, men samtidig bekrefter det at livet kan være tøft til tider.

    Takk for fint innlegg og håper alt står bra til! : )

    SvarSlett
    Svar
    1. takk for ein fin komentar Gitte! Det er bra at du synes det er fint å lesa om andre. Eg trur ofte at folk berre vil veta solskinnshistoriar. men det er jo feil, folk vil sjå korleis problemene kan bli løysningar! ikkje berre løysningar!

      Slett
  6. This is an interesting thought and something I've definitely considered in the past. I like the blogs I read to sound well-rounded and I'd like my own to be an accurate representation of my life... It's tricky to strike a balance though. I haven't found a way to document difficulties or sadness in a way that would be useful.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg